:)

Jammen skal det være vanskelig å få mannefanten til å bli norsk borger. Vi dro på skattekontoret helt i Grimstad i forgårs, da skattekontoret i Arendal er stengt. Jeg fikk beskjed på politistasjonen at vi måtte ta med noe med hans navn og bilde, det holdt. Så vi dro på skattekontoret da, og fikk beskjed om at vi måtte ha med passet hans, så det var en bom… Måtte helt tilbake til Grimstad igjen neste dag, noe ryggen min har satt utrolig lite pris på. Jeg slo jo ryggen forrige helg, og det ble litt bedre, men plutselig ble det verre igjen, og i går kveld klarte jeg ikke å stå oppreist engang. Så det er jo moro da..

Fått smertestillende på resept for en stund tilbake, så nå lever jeg på de omtrent. Håper bare det går over, føler meg nesten som ringeren i Notre Dame :p

Reklamer

Julegavetips?

Det er ikke noen hemmelighet at økonomien vår er veldig trang nå som vi begge bor i Norge, og lever kun på min uføretrygd og ingenting annet. Men det er Halil sin første jul i Norge, egentlig første jul noen sinne, og jeg vil så gjerne kjøpe litt julegaver til han. I og med at økonomien er relativt dårlig, trenger jeg tips til så billige julegaver som mulig? Jeg har tenkt å kjøpe ting som skjerf, votter, lue,v boblebukse, prøver å tenke ut andre ting også, men det meste er jo så dyrt føler jeg. Så hvis noen har noen gode julegavetips til en kurder som «ikke ønsker seg noe», skriv, skriv skriv!

Endelig oppholdskort!

Oppholdskortet til Halil kom endelig i posten igår, jeg ble egentlig ganske stresset, hadde forventet at han skulle hatt et personnummer der, men isteden var det kun DUF nummeret som sto der. Men så fikk jeg beskjed om at han ikke får personnummer før vi har vært på skattekontoret og meldt flytting til Norge, så da reiser vi dit i morgen. Når han får registrert adressen sin her kan jeg også få litt mer i bostøtte, og det ville hjulpet myyyye! Eneste vi venter på nå er neste payday, så vi kan ha råd til litt julegaver 🙂 Vi var på vindusshopping på Sørlandssenteret idag, vi hadde ikke råd til å kjøpe noe, men vi tenkte at siden vi har busskort begge to, så kunne vi ta en tur rundt å kikke, og bestemme oss for hva vi skal kjøpe til søstre og foreldre til jul.

Ellers hadde Halil bursdag igår, han har åpnet sin bursdagsgave fra meg for lenge siden, men mamma kom også med gave, ballonger og stjerneskudd. Jeg tenkte jeg skulle leke litt housewife, og slo til med kanelboller og boller med vaniljekrem. Siden Halil er såpass glad i å ta bilder, så får jeg vel slenge ved et par bilder av en sliten Thorbjørnsen og kunsten av et bakverk:
1517639_1521354961447432_6295013777407511697_n 1907905_1521355024780759_1461060094199730715_n 10363761_1521354924780769_6430011528093347803_n 10624648_1521355048114090_4245411248350579871_n

Det var en kjempe koselig dag, og det finnes faktisk ingen ord som kan beskrive hvor utrolig lykkelig jeg er nå som vi har fått innvilget familiegjenforening og slipper å leve på lånt tid. Vi har aldri hatt det så bra sammen som vi har nå uten stresset om uvisshet hengende over oss, vi har det rett og slett så perfekt som man mulig kan ha det, og jeg håper det holder seg sånn for resten av livet.

Vi gleder oss MASSE til jul. Jeg er glad Halil spiser svin, da slipper vi iallfall å lage en ekstra mat i tillegg til vanlig julemiddag. Så akkurat i jule-sammenheng er jeg småglad for at han ikke er muslim (eller jøde, for de spiser vel heller ikke svin?) Iallfall, jeg elsker livet.

Har også fått en leser jeg skriver med på Finn.no.. Så til deg; Jeg digger deg, og jeg håper vi treffes en dag! 🙂

-Karen

Life <3

Nå er det en uke siden Halil kom til Arendal, og vi har det kjempeflott. Vi har fått fikset opp leilighet, det er utrolig fint her nå, mamma holdt på å besvime når hun kom inn hit :p  Speilet på badet mitt knuste for lenge siden, og jeg har aldri kjøpt et nytt, og dusjforhenget var halvveis ødelagt, vi fikk et helfigurs speil av mamma og pappa sammen med et kjempefint pyntehjerte til å henge i vinduet, og kjøpte oss nytt dusjforheng, og som Halil sa- det ble som et helt nytt rom.

På fredag ble vi invitert på fest. Det var… vel.. interessant. Iallfall slutten av kvelden. Uansett, så reiste vi til et vennepar av oss i 8-tiden, min søster Johanne plukket oss opp og vi satt kursen for å få litt promille i kroppen. Vi hadde det kjempemorsomt hele kvelden, jeg og han snakket nesten ikke sammen da, vi var egentlig opptatt på hver vår side med å pjatte med andre på festen, er veldig glad han er så sosial som han er 😀 Det var veldig gøy, og vi ble gode og fulle begge to.
Så var det tid for byen, der skiltes vi. Han reiste med en kamerat, og jeg med Cecilie. Som vanlig fant jeg ut av at jeg skulle reise hjem, det gjør jeg alltid. Blir jeg for full eller synes det er kjedelig reiser jeg hjem, helst uten å si ifra til noen. Jeg klarte å miste lommebok med penger og alt, så jeg hadde ikke penger til buss eller taxi, og fikk grått meg til skyss av politiet hjem, bare for å finne ut at Halil hadde husnøkkelen, og jeg kom meg ikke inn. Jeg halvtrakasserte så naboene mine like gjerne, og spurte om noen hadde stige, for verandadøren min blir som regel ikke låst iom at den er i 2 etasje. Jeg prøvde å klatre opp verandaen, det endte med et jeg falt rett på ryggen, og har i skrivende stund fortsatt problemer med å bevege meg. Til slutt måtte jeg bare se slaget som tapt, og satt meg på verandaen og gråt mine bitre tårer, jeg visste jo ikke når han kom til å komme hjem, så der ble jeg sittende, i regnet, helt til han kom. Og jeg fikk supermedlidenhet av en beruset ektefelle som da fant frem tørre klær og laget fyllemat til meg. Heldigvis hadde han hatt det kjempemoro på byen, en veldig god start synes jeg! 🙂
974748_1519841701598758_1706860973_n 10806417_1520479424868319_8085750143489289125_n 10814143_1520265028223092_1954120063_n

Så var vi på Amfi en tur på torsdagen, da var det åpent til 23:00, og vi bestemte oss for å ta en titterunde. Vi hadde ikke akkurat råd til å kjøpe noe, men vi hadde ikke noe annet å ta oss til heller, så vi tok en runde. Jeg ble påtvunget en bukse til 500 kroner, altså jeg kan ikke huske sist jeg kjøpte noe til meg selv til den prisen, og buksa var dødsfin. Jeg argumenterte med at ikke vi hadde råd, men snakket til døve ører, i følge Halil fortjente jeg å kjøpe noe fint til meg selv. Hehe, det er vel den eneste dongeribuksa jeg har passa siden 1895.

I morgen har mannen i hus bursdag, han har alt fått gaven sin, men jeg skal opp på Kiwi tidlig tidlig å kjøpe inn saker til å lage kanelboller, vaniljeboller, og Sherpherd’s pie, det blir nytelse, for på tirsdag begynner Michelle og jeg på trening, mulig Halil også, han fikk se om han gadd sa han :p

Livet har startet, og det er helt supert.

Første dager i Norge!

Nå har Halil vært her siden lørdag. Har vært fult opp med igrunn alt mulig, så blogging har egentlig stått sist på listen av ting å gjøre 😉

Lørdag ettermiddag satte jeg kursen mot Gardermoen for å plukke opp min kjære. I og med at jeg ikke har sertifikat, og ingen kunne kjøre, ble det busstur på meg- igjen. Jeg kom dit ganske tidlig, så jeg kjøpte meg en baguette og en pepsi, og satte meg på en cafe med pc’en for å se på film i mellomtiden. Tiden gikk egentlig ganske kjapt, flyet var noen minutt forsinket, men plutselig kom han ut, og hjertet gjorde et hopp, en type hopp det ikke har gjort siden da jeg kom ned for å besøke han for første gang.

Han var bestemt på at nei, han trengte ikke jakke. Det varte helt til vi kom på utsiden, da var han mindre høy i hatten, og ba meg pent om å ta opp vinterjakken sin, som har hengt hos meg siden Mai.

Jeg hadde forhåndsbestilt taxi som skulle ta oss til Best Western, da ikke det går noen buss tilbake til Arendal så sent. Vi var kjempetrøtte begge to, og la oss igrunn til å sove så fort vi kom dit. Vi satt alarmen på 8 neste morgen, slik at vi kunne rekke frokost og den tidligste bussen som mulig.

Neste dag heiv vi i oss litt frokost, og så kastet vi oss på bussen, vi rakk den akkurat! Ikke at det gjorde noe sånnsett, for shuttlebussene går hvert 20 minutt. Men da rakk vi akkurat flybussen også 🙂 Vi kom oss ned til Oslo S, og hadde fortsatt rundt en time venting før Sørlandsekspressen skulle gå, så Halil lurte på om ikke vi kunne labbe litt rundt i Oslo. Noe vi gjorde. Han likte Oslo veldig godt, men bestemte seg for at Arendal var mye bedre, dessuten tok det bare et kvarters gåtur før han lurte på om ikke vi kunne gå inn på stasjonen- for det var aaaalt for kaldt :p

Bussturen tok relativt rask tid, til å være 4 timer, og vi ble plukket opp av lillesøsteren min og kjæresten hennes på Harebakken, handlet litt mat, og reiste hjem.

Og det å plutselig få en samboer, det er ikke lett bestandig. Altså, nå har Halil og jeg mer eller mindre bodd sammen året rundt de siste årene, og han har vært her 2 ganger. Men når vi bor sammen i Tyrkia, så starter vi på scratch, ingen av oss eier noe som helst i leilighetene vi leier, og når han har vært her har det kun vært for kort tid, så han har aldri brydd seg om hva som er og ikke er her. Nå bor han her, så nå ble det virkelig diskusjon! Jeg følte jeg hadde kastet alt som trengte å kaste, at alt jeg hadde igjen var ting jeg trengte å spare på. Av pyntegjenstander og diverse. Han var ikke enig, vi har til sammen kastet over 5 søppelsekker, kanskje 6, med pyntegjenstander som ikke hører til noe (som jeg føler har sentimenal verdi) gamle klær som ikke har blitt brukt på år og dag (som jeg er sikker på kommer til å bli brukt- en vakker dag). Kopper og tallerkner som ikke hører til noe sett (som jeg føler er veldig nyttig)… SÅ man kan si det sånn at det har vært veldig mange diskusjoner her de siste dagene. Men jeg innrømmer nå at mye av det var skrot, og jeg bare har separasjonsangst. Og for å være ærlig, så er det mye finere her nå uten masse ting flytende rundt. Halil er totalt ryddenazi. Alt skal være strøkent og fint til en hver tid, sånn har vi det jo i Tyrkia, det er aldri noe rot! Og nå har det forsvunnet masse søppelsekker med… vel… skrot. Innrømmer det; Lider av samlemani, separasjonsangst, og litt eiertrang. Så det var en utfordring. Vi tok et par shots tequila som peace-offering, helt alright.

Så har vi vært på politistasjonen, der tok de bilde av han og fingeravtrykk, så fikk vi beskjed om at oppholdskortet kommer i posten innen 10 dager, da kunne vi dra på skattekontoret å ordne med å registrere han på min adresse. Nå holder jeg på å sjekke ut når norskkurs osv starter, og det ser ut som om det starter for nybegynnere 5 Januar. Er også på jakt etter en deltidsjobb, men det ser ut til å være ganske vanskelig akkurat nå.

Er ikke til å stikke under en stol at økonomien blir ganske trang fremover. Jo, vi slipper å betale de ekstra pengene for leilighet og strøm i Tyrkia, men nå har jeg kreditortrekk på 1000 i måneden (i 3 måneder bare da), og det meste er dyrere her. Men vi har bestemt oss for å gjøre et budsjett. Hvor mye vi trenger for husleie, strøm, busskort x 2, mobilregning (denne måneden er min skyhøy pga alle telefonene til UDI og skattekontoret, men nå som jeg er i Norge blir det heldigvis ikke noe ekstra), TV og mat.

Heldigvis har jeg i hele sommer når jeg jobbet handlet kjøtt, fisk og kylling på tilbud, så hele fryseren er stappfull med alt ifra ferdigmat, til lam, oksesteik, bacon, kyllinglår, kyllingfilet, kjøttdeig, ja dere skjønner tegninga, det er ganske lenge til vi trenger å fylle opp frysa, og det sparer vi faktisk mye på. I tillegg har jeg hamstra inn med hermetikk, slik som bønner, mais, champignong, tomatpurè, bønner +++, og diverse poser med kyllinggryter, gryteretter, woksauser, pasta, potetstappe osv, og ting med holdbarhet i form av diverse kremoster osv, og selvsagt en del saft. Så det eneste vi egentlig trenger å kjøpe er ferskvarer, egg, hygiene-artikler, slike ting. Så kudos til meg selv for all tilbudshandlingen jeg gjorde i sommer.

Ellers fikk vi noen flotte kvalitetsdyner og puter, og helt herlige sengetrekk av min venninne Monica og moren hennes, de hadde kjøpt nye ting, og alt vi hadde var gammelt og fillete, og gikk LETT i søpla. Sover bedre enn noen gang! 😀

Ellers har vi skrubba leiligheten fra topp til tå, så nå er det mye mer vårt, enn mitt. Han har hatt litt problemer med å vende seg til at det er «vårt», og spør hele tiden f.eks «Hvor vil du ha denne? Hvor skal jeg sette denne? Kan jeg flytte denne hit?»  Og jeg gjentar hver gang; Du bor også her!!!

Avslutter innlegget med et bilde fra flyplassen:

Yeni hayat basliyor :D

Nå sitter jeg virkelig å teller sekunder føler jeg. Halil var i Ankara for å hente visumet sitt idag, han tok flyet fra Antalya tidlig på morgenen, og flyet tilbake igjen på kvelden. Vi fant ut at det greieste egentlig ville være å fly, da prisene på fly tur / retur faktisk var rimeligere enn det ville vært å ta buss + spise på veien og i Ankara (er tross alt 11 timer èn vei). Og vedtaket fra UDI dukket opp i postkassen også idag, hele situasjonen ble så mye mer virkelig når jeg fysisk kunne holde i vedtaket å se det svart på hvitt. Der sto det også informasjon om hva som skjer videre. Altså at han f.eks må møte opp på politistasjonen senest en uke etter ankomst, at han må fullføre 550 timer norsk og 50 timer samfunnsfag, og at han må søke fornyelse om opphold èn måned før visumtiden utløper, altså 11 måneder etter første ankomstdag. Det sto at forutsettingen for å få innvilget videre opphold er at han og referansepersonen fortsatt bor på samme adresse. Det sto også at han hadde fått frist for innreise; 5.5.2014 , så jeg tror nok de har bomma litt der :p

Reagerte egentlig litt på datoen på vedtaket. 05.11.14. Jeg ringte dem jo eksakt den dagen, og da sa de vi ikke engang hadde fått saksbehandler. Så vel, det var jo tydeligvis ikke sant det da. Men jeg bryr meg ikke, vi er i mål!!

Igår hadde jeg besøk av Cecilie som kom med sushi og sjokolade, for å fikse opp litt i leiligheten. Jeg er ikke halvferdig engang, og har kasta søppelsekk på søppelsekk med ting jeg har spart på og ikke minst klær jeg ikke bruker. Jeg sa til Cecilie før vi begynte; Hvis det ser ut som det kan kastes. eller hvis det ikke ser spesielt ut; kast det, ikke spør meg engang.
Jeg hadde en bamse i vinduskarmen som jeg har fått av eksen min, den har bare egentlig hengt der siden 2008, og hun spurte hvem jeg hadde fått den av, når jeg sa det, så havna den i søppelposen!! Jeg er veldig sånn at jeg sparer på ALT av minner, og har egentlig aldri tenkt over at den henger der. Så nå er det tømt, MYE er borte, og mer skal bort. Det blir så bra så 😀 Det er nå livet begynner.

Trodde Halil hadde fått slag eller noe idag på Viber
…:
[fredag 14. november 2014 05.15] Husband: New…love…home…besty
[fredag 14. november 2014 05.16] You: what?
[fredag 14. november 2014 05.17] Husband: New=life.home.besty.
[fredag 14. november 2014 05.18] You: Okei but what do you mean?
[fredag 14. november 2014 05.19] Husband: Staring new life in new home with my best friend and wife
[fredag 14. november 2014 05.19] You: yaaaay (heart)
[fredag 14. november 2014 05.20] Husband: Heart blood mind love
[fredag 14. november 2014 05.20] You: halil are you drunk or what?
[fredag 14. november 2014 05.20] Husband: No but r u slow
[fredag 14. november 2014 05.21] You: H.u.n.g.o.v.e.r not slow
[fredag 14. november 2014 05.21] Husband: Heart is full of blood mind is full of love (smiley)
[fredag 14. november 2014 05.22] You: Ok who are you and why do you have my husbands phone? (wink)

Kan jeg få sagt nok ganger at jeg gleder meg? I think not!

Livet starter!

Jeg er rett og slett lykkelig. Jeg har ikke noe ord for denne følelsen, annet en lykkelig. Jeg har kunn kjent denne følelsen en gang tidligere, denne ekstasen, lykken, den emosjonelle lykken, som gjør at tårene bare fosser ned av gledesfølelse. Det var samme følelsen jeg hadde den dagen jeg giftet meg, en slik lykke som tok et grep om hjertet mitt og klemte til, som gjorde meg varm i hele kroppen, ga meg lyst til å bare hoppe og danse, som gjorde meg svimmel rett og slett. Høres ut som jeg har influensasymptomer, men det er ikke det, altså. Jeg bare er ikke vandt til denne type lykkefølelse, og hvordan jeg skal takle den. Jeg bare vet at vi er i mål. At vi har nådd vår destinasjon.

Vi har hatt en 13 måneders ventetid. Vi har vært så mye heldigere enn andre personer i vår situasjon. Vi har fått være sammen majoriteten av ventetiden, på disse 13 månedene er det 3 1/2 fulle måneder vi ikke har sett hverandre. Det har likevel vært et slit. Vi har levd sammen, våknet opp sammen, spist middag, vi har kranglet, ordnet opp, kysset og sett filmer. Vi har trent, pleiet syke katter, og mye annet.. Men vi har alltid hatt en klump i magen, «hva hvis vi får nei». Vi har så skuffet når det nærmet seg 9 mnd uten svar. Når det passerte 9 mnd var vi sikre på at svaret var bare noen dager unna. Noe det ikke var. Jeg hadde spart opp penger som vi skulle ha som en backup når han kom til Norge, noe vi trodde da var senest August. Men nei, jeg brukte de på da å reise. Og vi var glade for å være sammen. Men selv om vi var glade for å være sammen, lå ventetiden som et tungt teppe over oss. Vi hadde en konstant klump i magen, til slutt ble vi enige om å ikke engang nevne UDI. For humøret ble rett og slett på bunn.

Tiden gikk, og jo mer tid som gikk, jo mer negative ble vi. Jeg ringte UDI en-to ganger i uken, og fikk samme svar hver gang. «Saken deres ligger fremdeles til behandling. Men jeg ser det dessverre er en sak som har tatt lang tid, så den blir nok tatt tak i snart.»

Hva er snart? En måned? to? Tre kanskje? For etter to og en halv måned etter jeg kom til Tyrkia ringte jeg UDi. Spurte om det var noe nytt i saken vår, og fikk beskjed om at «Saken deres er oversendt til en saksbehandler». Vi var overlykkelige, ringte mamma og pappa, snakket med venner, vi feiret med god mat og drikke og hadde det knall. Helt til uken etter, da jeg ringte igjen. For jeg tenkte at da hadde vi helt sikkert svar. Hvilken respons fikk jeg? «Saken deres ligger til behandling». «Har vi ikke saksbehandler?»   «Nei, saken deres venter på behandling.»   Jeg bare la på, var helt ødelagt og lå i senga hele dagen. Jeg snakket med pappa, som foreslo at jeg skulle sende mail til sivilombudmannen. Igjen.
Jeg sendte mail til han på tirsdag. Ringte UDI igjen på onsdag, og fikk igjen beskjed om at ikke vi hadde noen saksbehandler. Jeg sjekket mailen til Halil idag, noe jeg er så glad for at jeg gjorde. Der viste det seg at mailen om innvilget opphold ble sendt klokken 08:06 på torsdag. Så fra Onsdag klokken 11:34 når ikke vi hadde saksbehandler, til torsdag 08:06, fikk vi altså innvilget opphold. Skulle da ønske jeg sjekket mailen hans på torsdag… Men spiller ingen rolle.

Det er NÅ livet starter!

Det